6.4.1 Leseforståelse: Kjerringa mot strømmen

I denne oppgaven skal du velge riktig ord eller uttrykk som passer i teksten. Teksten er et gammelt eventyr, og noen vil mene at eventyret handler om at flertallet aldri vil klare å underkue mindretallet. Den norske dikteren André Bjerke har skrevet et eget dikt om dette eventyret. I det siste verset i diktet skriver han følgende om kjerringa i eventyret:

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

God lesning! :)

Det var en gang en mann som hadde ei kjerring, og hun var så tverr og vrang at  det ikke vardet var ikkevar det ikke godt å være sammen med henne. Mannen klarte slett ikke  å komme til ordeå være utenå komme overens med henne, for det han ville, ville hun alltid tvert om. Så var det en søndag mot slutten av  sommersommeren at mannen og kona gikk ut for å se hvordan kornet i åkeren sto.

Da de kom til en åker på den andre siden av elva, sa mannen: «Ja, nå er kornet klart til å skjæres, så i morgen kan vi begynne.»

«Ja, i morgen kan begynne å klippe det», sa kjerringa.

« Hvem som helstHva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke  ha lyst tilgå med påfå lov til å skjære heller nå?», sa mannen.

Nei, klippe den skulle de, mente kjerringa.

«Det er aldri verre enn lite å vite», sa mannen; «men nå må du ha gått  frainnav det vesle vettet du har hatt. Har du sett at noen har klippet åkeren, du?», sa han.

« LitenLiteLitt vet jeg, og lite vil jeg vite», sa kjerringa, «men det vet jeg for sikkert, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære», sa hun. Det var ikke  noenoen å snakke om, det, for klippe skulle de.

Så gikk de bortover mens de kranglet, til de kom til broen over elva, like ved der elva var ganske dyp.

«De sier for et  gammelgammeltgamle ord», sa mannen, «at godt redskap gjør godt arbeid, men jeg tror det kommer til å bli dårlig skåret korn hvis det er klippet med sauesaks», sa han. «Skal vi slett ikke få lov til å skjære åkeren, da?»

«Nei, nei – klippe, klippe, klippe!», ropte kjerringa,  hoppendehoppethopp opp og klippet med fingrene etter nesen på mannen. Men  fordiderforlikevel hun var så sinna, passet hun seg ikke, og så snublet hun i en stokk på broen og falt i elva.

«Gammel vane er vond å vende», tenkte mannen, «men det skulle være snodig om jeg ikke  tok feilfikk rett en gang, jeg også.»

Han gikk ut i elva og fikk tak i håret til kjerringa og dro opp så hun  nestenså vidtikke fikk hodet over vannet. «Skal vi skjære åkeren?», sa han.

«Klippe, klippe, klippe!», skrek kjerringa.

«Ja, jeg skal lære deg å klippe, jeg», tenkte mannen og dukket henne under. Men det hjalp ikke, de skulle klippe, sa hun da han tok henne opp igjen. «Jeg kan ikke annet tro enn at kjerringa er  hyggeliggalganske smart», tenkte mannen ved seg selv. «Enkelte er gale, og vet det ikke, andre har vett, og bruker det ikke; men jeg får nå prøve en gang til  likevelselv omakkurat», sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånden opp over vannet, og begynte å klippe med fingrene som en saks. Da ble mannen veldig sint og dukket henne under  både opp og nedbåde ut og innbåde lenge og vel. Men plutselig ble kjerringa så tung at han måtte slippe henne.

«Vil du dra meg ned i elva også nå?», sa mannen. «Nei, da kan du ligge der, ditt troll!» Og så sank kjerringa.

Men da det hadde gått en stund, syntes han det var  fintillehelt i orden at hun skulle ligge i elva og ikke bli begravet. Derfor gikk han nedover langs elva og lette  påsometter henne. Men alt det han lette, så fant han henne ikke. Han fikk med seg flere folk, og alle sammen lette nedover langs elva, men alt det de lette, så fant de  ikkeikke noeingen kjerring.

«Nei», sa mannen, «det kan nok ikke nytte, dette. Denne kjerringa var nå ei kjerring for seg sjøl», sa han. «Mens hun levde, var hun så rent på tverke, og hun kan vel ikke være  annerledesforskjelligliknende nå heller. Vi får nok prøve ovenfor fossen, kanskje hun har flytt oppover.»

Så gikk de oppover og lette ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Ja, det var kjerringa mot strømmen, det.

(Kilde: Eventyret er hentet fra Asbjørnsen og Moe: Norske folkeeventyr (bind 1), Den norske bokklubben 1982, side 464–466) – og er ført i en noe mer moderne språkdrakt ved Gølin Kaurin Nilsen)